Folk som sliter i arbeidslivet

I mitt arbeid møter jeg mennesker som sliter med å være styrt av de allestedsnærværende og dominerende kreftene i et materialistisk-kapitalistisk system. Enkelte føler seg som små brikker i et spill de har liten innflytelse på. I tillegg til stressrelatert problematikk formidler mange å ha et arbeid de ikke opplever som meningsfullt eller verdifullt, hverken for egen del, for samfunnet eller miljøet. Mange beskriver fremmedgjorthet og meningstap. De formidler at forholdene i arbeidet går ut over selvivaretakelse, helse, samliv og familieliv.

En del unge mennesker viser likeledes en form for «livsprestasjonsangst». De er redde for å gjøre dårlige beslutninger med tanke på valg av utdannelse og yrke. De frykter for å ikke klare seg i arbeidslivet, eller at de skal få et fattig og dårlig utnyttet liv. Dette gjør dem defensive og bekymrede; de blir redde for å feile i sitt dyrebare selvutviklings- og livsprosjekt.

Jeg får også stadig beskrevet personalpolitikk som i høyere grad tjener bedriftens interesser enn den ansattes. Spesielt større tiltak, bedrifter og internasjonale konserner synes å utvikle gradvis mer gjennomtenkte buffersystemer som skal gjøre dem uangripelige i uoverensstemmelser med arbeidstakere, både på individ- og gruppenivå. Ivaretakelsen av arbeidstagere i sårbare faser kan i mange tilfeller også være mangelfull.

Vi psykologer kan ikke være passive når føringer eller utviklingstrekk påvirker menneskers grunnleggende livsforhold negativt. I den grad staten eller private aktører legger føringer som blir en belastning for folks helse og livskvalitet, må vi våge å forholde oss til føringene.

Negative endringer i helsevesenet

Helsepolitiske endringer har like direkte innvirkning på folks liv, og også her bør psykologer være våkne. Eksempelvis mener mange, relativt uavhengig av faglig tilhørighet, at utviklingen har gått i uheldig retning etter at norske helseforetak begynte å styres etter Foretaksmodellen (Lind, 2025; Kjølstad, 2026). Modellen medfører at styringsprinsipper fra privat sektor anvendes i helsesektoren.

Debattene rundt de nordligste helseforetakene de siste årene, for eksempel kuttene i pasienttilbudet ved Finnmarkssykehuset, illustrerer striden rundt Foretaksmodellen. Enkelte psykologer har uttalt seg om forholdene, men inntrykket er likevel at andre faggrupper har vært mer synlige i det politiske ordskiftet. Sosionomer, jordmødre, sykepleiere og leger har stått tydelig og aktivt fram, både for ansatte og sårbare pasientgrupper. Enkelte typer nedskjæringer og innskrenkninger er nok tydelig kostnadsbesparende, men kan samtidig dra med seg omfattende samfunnsøkonomiske utfordringer for områdene som berøres over tid. Ledelsen av helseforetak og sykehus benekter i regelen likevel slike utfall. Hvordan skal vi så forholde oss til den negative utviklingen?

Blir jeg «for politisk» dersom jeg uttaler meg kritisk og tydelig mot autoritetene i en slik sak? Vil synspunktene mine bli forstått som støtte eller tilhørighet til et bestemt politisk parti? I så fall vil meningsytringene ikke bli tolket som nøytrale i faglig sammenheng. På den annen side: Går det an, og er det ønskelig, å være nøytral i forhold til politiske og økonomiske føringer som har skadelige konsekvenser knyttet til livskvalitet og helse for større grupper mennesker? Og endelig; hvordan er det ønskelig at jeg som psykolog framstår ut fra et psykologfaglig perspektiv, mht. uttrykksform og språk, tone og underliggende verdier?

Hvem skal definere hva som er en verdig ytring?

Som psykologer og medmennesker er vi vitne til endringer i samfunnet som vi ser tydelige negative virkninger av i folks liv, og en individualistisk tilnærming til psykisk helse som er innsnevrende og begrenset. Skal vi i slike sammenhenger la være å formidle det vi erfarer, kun for å beholde en form for nøytral og vitenskapelig aura? Og samtidig: Hvem kan påberope seg kompetanse og myndighet til å definere hvordan psykologer skal ytre seg i faglig og etisk sammenheng?

Vi forholder oss til en fagkultur med uskrevne normer og regler, samfunnets forventninger til «psykologen», så vel som nedskrevne fagetiske prinsipper og retningslinjer som oppfordrer til saklighet, verdighet og hensynsfullhet. Forventningene og prinsippene legger klare føringer for vår måte å framstå på.

Jeg savner likevel en mer aktiv og nyansert debatt om hvordan vi kan delta i samfunnsdebatten på ansvarlig og fruktbart vis. Psykologien må følge med i tiden, og nye debattarenaer og trender gjør det stadig vanskeligere for den enkelte å manøvrere trygt og smidig i det økende mangfoldet av informasjon, sosiale og offentlige medier.