Ingen ytringsfrihet uten ytringsansvar

Ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Hovedregelen er at ytringer er lovlige – også når de er skadelige, provoserende eller feilaktige – så lenge de ikke er hatefulle ytringer, trusler eller oppfordring til lovbrudd (Straffeloven, 2005).

Frihet innebærer også et ansvar. Ytringsfriheten kan ikke hevdes som et grunnleggende gode uten en samtidig ivaretakelse av et ytringsansvar. I profesjonell sammenheng innebærer ansvaret at ytringer må være innenfor rammene av profesjonsetikken.

Jo sterkere man vektlegger ytringsrommet, desto viktigere er det å sikre at ytringene er etterrettelige, kontekstualiserte og vurdert med hensyn til mulige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og tilliten til profesjonen. Uten en aktiv fagetisk vurdering av balansen mellom frihet og ansvar blir rettighetskravet løsrevet fra profesjonsansvaret.

Først og fremst må vi unngå å skade

Profesjonsetikken bygger på å unngå skade gjennom de grunnleggende prinsippene om respekt, kompetanse, ansvar og faglig integritet. Prinsippene innebærer en forpliktelse til å balansere ytringsfrihet med krav til faglig etterrettelighet og ansvarlig formidling.

Profesjonsetikken setter ikke begrensninger for ytringsfriheten. At Schevig fremstiller det slik, mener jeg innebærer en sammenblanding av to ulike nivåer: ytringsfrihet som samfunnsrettighet og profesjonsetikk som normativ regulering av yrkesutøvelse. En må gjerne hevde at profesjonsetikken setter begrensninger for ytringsfriheten, men bør da fremme tydelige argumenter for hvordan dette faktisk er tilfelle.

Når ytringsfrihet løftes frem som et overordnet prinsipp løsrevet fra grunnleggende profesjonsetiske rammer, innebærer det en normativ forskyvning. Schevig legger til grunn at et profesjonelt ansvar primært handler om å ikke begrense andres ytringer. I terapi, ja, men i offentlig formidling – nei. Etter mitt syn er en slik forståelse av vårt profesjonsetiske ansvar utilstrekkelig. Kritikken som er fremmet i Psykologtidsskriftet, handler ikke om å begrense noens ytringer, men om hvorvidt psykologen kan fraskrive seg et ansvar for hvordan ytringer formidles, rammes inn og legitimeres med den faglige autoriteten som følger bruk av psykologtittelen.

Regulere egen yrkesutøvelse, eller satse på å bli regulert?

Noen handlinger er uforenlige med å være helsepersonell fordi de undergraver allmennhetens tillit til faglig forsvarlighet. Prinsippet er veletablert i reguleringen av helseprofesjonene (Helsepersonelloven, 1999), og har vært utgangspunkt for konkrete reaksjoner fra både arbeidsgivere og helsemyndigheter.

På samfunnsnivå bidrar etablerte strukturer til kvalitetssikring av ytringer, særlig i redaktørstyrte medier gjennom presseetiske normer og i fagtidsskrifter gjennom fagfellevurdering. I mindre regulerte arenaer, som sosiale medier og podkaster, bæres ansvaret i langt større grad av den enkelte yrkesutøver. Ansvarsforskyvningen erkjennes som en utfordring i influenserbransjen, hvor manglende etterlevelse av forsøkt etablert selvregulering har bidratt til økt behov for lovregulering. Økt lovregulering illustrerer et velkjent poeng i profesjonsforskningen: Dersom et felt ikke evner å regulere seg selv gjennom faglige normer, vil reguleringen i større grad komme utenfra (Freidson, 2001), med den konsekvens at yrkesutøverne får mindre kontroll over reguleringen av eget yrke. Derfor bør vi selv ta ansvar for å holde en høy etisk standard.

Psykologer som deltar i samfunnsdebatten, deltar ikke som nøytrale privatpersoner. Tittelen som psykolog gir troverdighet og tillit, og det følger et ansvar om faglig integritet. Når faglig kritikk avvises som «disiplinering», kan dette flytte oppmerksomheten bort fra sakens innhold og over på motiver, som svekker den faglige samtalen.

Profesjonsetikken hjelper deg å ta ytringsansvar

Ytringsfrihet og profesjonsetikk står ikke i et enten-eller-forhold. Ytringsfriheten er en forutsetning for faglig utvikling, men må utøves innenfor rammene av kompetanse, ansvar og integritet (Norsk psykologforening, 2018). Å fremstille profesjonsetikken som en trussel mot ytringsfriheten blir derfor galt. Den reelle uenigheten handler ikke om hvorvidt psykologer skal kunne ytre seg, men om hvordan – og ansvaret og forpliktelsene som følger med når en bærer tittelen psykolog.