Politisk disiplinering eller dårlig argumentasjon?

Det er forunderlig at Schevig anklager meg for «politisk disiplinering» når podkasten hennes blir kritisert for å fremme konspirasjonstenkning. For om politisk disiplinering skulle være tilfelle, forutsetter det at aktører med hemmelige politiske motiver i samfunnet sammensverger mot henne. Mon tro om det er Arbeiderpartiet; eller er det den dype staten? Jeg har vanskelig for å tro at Schevig tror på dette selv. Argumentene hennes fremstår heller som en strategi der angrep er det beste forsvar.

Schevig beskylder meg for å drive politisk agitasjon overfor unge med klimaangst. Hvis jeg er politisk agitator om jeg mener at løsningen på klimaangst hos unge i de fleste tilfeller er politisk framfor terapeutisk, så er jeg «skyldig», ja. Som jeg har vist før (Madsen, 2022), er det kontraintuitivt at 63 prosent av unge skal ha behandlingstrengende klimaangst når FHI sin anslåtte forekomst for angstlidelser hos barn og unge er 1,5 til 5,3 prosent (Bang, 2024). Hva angår Schevigs posisjon, vil jeg sitere meg selv fra tidligere: «Vi har fått en ny gruppe skeptikere som i stort ikke tror på global oppvarming og menneskeskapte klimaendringer, men bekymrer seg sterkt for unges klimaangst. Om unge ikke opplever det som en temmelig klam omfavnelse allerede, risikerer de det i hvert fall i en alt varmere fremtid» (Madsen, 2022).

Schevig mener at jeg ved å karakterisere virksomheten hennes som «konspiratorisk» gjør meg skyldig i «stempling» og «devaluerer dissens fremfor å møte argumenter». Schevig trekker inn Napolitano og Reuter (2023) sin vitenskapelige studie som belegg, men anbefalingen deres er ikke å slutte å bruke «konspirasjonsteori» som karakteristikk, men å unngå personnedsettende bruk (som å anvende «gæren» eller «sinnssyk» foran), og å helst angi hvorfor man mener noe er problematisk, framfor å bare kalle det konspiratorisk.

Sårbare for uønsket påvirkning

Det var også hele poenget mitt med å nærstudere podkastepisodene med Veronica Orderud og Hans Rustad: å undersøke hvordan konspirasjonsteorier sømløst får nedslag i Snakk med Silje, som at norske myndigheter aktivt skjuler sannheten om Orderud-drapene, eller at den dype staten i USA står bak Kennedy-attentatet og den påståtte stjelingen av presidentvalget fra Donald Trump i 2020, til minimalt av motstand og tilsynelatende fascinasjon hos podkastverten. I tråd med Napolitano og Reuters ideal viste jeg også i mitt forrige innlegg til at det finnes et vell av rettsbehandlinger – faktisk så mange som 62 – og godt kjent dokumentasjon som beviselig viser at valget ikke ble stjålet fra Trump, og som tilsier at det var kritikkverdig av Schevig å ikke konfrontere Rustad med dette.

Et gjennomgangstema i Snakk med Silje er at vi er naive om vi tror det bare er fremmede makter som forsøker å manipulere oss. Men retorikken får utspille seg samtidig som nettopp fremmede makter faktisk forsøker å påvirke oss. Hvis tilliten synker i befolkningen, vil flere bli mer sårbare for desinformasjon fra alternative informasjonskilder. PST har også nylig advart mot en utvikling der oppslutningen om antistatlige konspirasjonsteorier øker her til lands (Jonsbråten & Døvig, 2026).

Problemet er altså ikke systemkritikk i seg selv, men sårbarhet for desinformasjon og utviklingen av virkelighetsoppfatninger som ikke stemmer med best tilgjengelig informasjon. Risikoen er økt mistro mot offentlige instanser som rettsapparat, barnevern og barnevaksinasjonsprogrammet som er avhengige av tillit.

Med dagens situasjon som alvorstungt bakteppe fremstår det for meg stadig tydeligere at Schevigs podkast ikke bare utvider det offentlige ordskiftet, men samlet sett nører opp under en forestilling om at det bestående ikke lenger er til å stole på. Det som gjelder, er å være i opposisjon til alt som kan assosieres med «establishment» – fra helseråd om vaksiner til barnevern, medier og politikk – og i stedet abonnere på Snakk med Silje og hennes like.

Maktkritikk eller mistillitsindustri?

Slik promoterer Schevig en av de siste episodene: «Susanne Heart mener at både media og myndigheter har skiftet fokus fra å informere befolkningen til å programmere den. Informering gir folk frihet og kunnskap til å ta egne beslutninger, mens programmering handler om kontroll» (Schevig, 2026).

Denne «maktkritiske» posisjoneringen, hvor det ofte er uklart hva som er gjestenes og hva som er Schevigs eget syn, treffer åpenbart en nerve. Men når en psykolog med 30 000 følgere stadig deler slike sterke og udokumenterte påstander om myndigheter og medier, er det etter mitt syn etisk og faglig uansvarlig og egnet til å svekke tilliten til offentlige institusjoner – en tillit vi som psykologer også er avhengige av i møte med befolkningen.