Ingen sterk 1. mai-sak

Jeg er av professorene som tok en øl i sola på Aker Brygge 1. mai. Før den ølen stod jeg på Youngstorget og hørte appellene. Bjørk sammenligner stipendiater med au pairer. Stipendiater er ikke au pairer, men i hovedsak statsansatte. De tjener opp pensjonspoeng, og som andre statsansatte har de fulle permisjonsrettigheter. Og de har fleksibel arbeidstid. Dette gjør det utfordrende til tider å sette grenser mellom jobb og fritid. Men det gjør det også relativt ukomplisert å dra på utenlandsopphold. Og å hente og levere i barnehagen når man selv ønsker. Å ta en torsdag fri og sitte noen timer en lørdag uforstyrret å jobbe. Kontorplass er en utfordring, som for mange andre i offentlig sektor.

Bjørk kaller stipendiatene billig arbeidskraft. Minimumslønn for en stipendiat i Norge i 2026 er 550 800 kroner. Snittet er kr 576 000. Hva lærere, sykepleiere, vernepleiere og fysioterapeuter, ofte med mastergrader, som står i jobber hvor andre styrer hele arbeidstiden, tenkte om stipendiatenes arbeidsbetingelser mens de gikk i 1. mai-toget, vites ikke. Men jeg ville gjette at au pairer hadde ment de selv hadde en sterkere sak enn stipendiatene på 1. mai.

Å komme en ukultur til livs

Bjørks beskrivelse av søvnproblemer, fatigue, emosjonell utmattelse og kognitiv svikt i sin egen stipendiatperiode er dessverre gjenkjennelig for mange, inkludert meg selv, og den er godt dokumentert. I en kommentar i Nature for fem år siden oppsummeres forskningen i tittelen «Depression and anxiety ‘the norm’ for UK PhD students» (Woolston, 2021). Det pekes der på at ph.d.-studenter pålegges stadig flere oppgaver, mens jobbmarkedet etter ph.d.-løp snevres mer og mer inn. Klart dette gir stress, og depresjon og angst er mer utbredt blant stipendiater enn blant andre arbeidstakere med høy utdanning (Hazell et al., 2021). Den viktigste implikasjonen fra Bjørks innlegg må derfor være å undersøke hvor utbredt kulturen han beskriver, er, og for hvem, under hvilke betingelser. Og så finne ut, som jeg vil tro også er Bjørks budskap, hvordan man kan komme en slik kultur til livs.

Kulturen om at det er «kult» å jobbe seg halvt i hjel, eksisterer. Første mai-helgen var det premiere på filmen «The Devil Wears Prada 2», hvor originalen er et ypperlig eksempel på populærkulturens idealer om at de kule, beste jobbene krever at man ofrer venner, kjærester og helse. Da jeg var stipendiat, var jeg oppslukt av mitt eget prosjekt og tenkte det var sentrum av verden. Jeg stilte meg undrende til veiledere som ikke husket hvilken setning som var den siste i forrige versjon av et manus. I overgangen fra å være stipendiat til å bli fast ansatt forsker har noe av det mest slående i rollen som prosjektleder og veileder vært hvor lite oversikt man klarer å ha over detaljene i medarbeidernes prosjekter, inkludert stipendiatene. Nye ansvar kommer til, etisk ansvar, forsikring av deltakere, budsjettstyring, arbeid med stadig nye søknader om forskningsmidler, nye samarbeidspartnere, nye runder med samarbeidspartnere som strever med å fylle sine forpliktelser i et prosjekt. Og midt i dette, yngre forskere som skal opp og frem, og som meg tenker at deres prosjekt er det viktigste i verden. Og det er det jo, det er det som gjør jobben så fantastisk.

Uvurderlig innsats

Å være stipendiat kan være tårer og tenners gnissel. Å få være stipendiat er også å få lov til å være blant de beste i sitt felt i verden. Det er fantastiske muligheter til å reise, utfordres, lære og å utvikle seg. Og det er et blodslit. Jeg tenker på stipendiater som arbeidskraft, som de jo er. De gjør en uvurderlig innsats med tidvis ganske monotone oppgaver. Men jeg tenker også på stipendiater som fremtidens lærere, forskere og håp, og som mennesker som gir sitt bidrag til å gjøre verden bedre og større. Jeg slutter meg til Bjørks flaggheising til heder for alle universitetets ansatte og det fantastiske internasjonale og nyanserte mulighetsfellesskapet det er.