Psykologfellesskapet

Psykologi som profesjon ble lovmessig regulert i 1973. Kandidater med psykologisk embetseksamen fikk da en lovbeskyttet rett til å benevne seg «psykolog». En viktig forutsetning da lovarbeidet begynte i 1970, var at Norsk psykologforening hadde en tydelig formulert fagetikk, med et etablert klageorgan for selvdisiplinering: Fagetisk råd (FER).

Det er viktig å forstå forskjellen på vår profesjons lovpålagte forpliktelser og de fagetiske forventningene som er knyttet til den spesifikke konteksten psykologen utfører sitt arbeid i, enten det er i relasjon til en person, gruppe eller allmennheten. Fagetikk er først og fremst en proaktiv oppmerksomhet.

Det som i 1970 var formulert som Fagetiske regler, er utviklet til våre någjeldende Etiske prinsipper for nordiske psykologer (Norsk psykologforening, 2022). Tekst, innhold og perspektiv har utviklet seg gjennom nordisk og europeisk samarbeid og ut fra annen internasjonal inspirasjon.

Inntil profesjonen i 2001 ble inkludert i Lov om helsepersonell og underlagt Helsepersonellnemnda, var det et departementsutnevnt «Psykologråd» som skulle sikre at psykologer praktiserte i tråd med sine lovmessige forpliktelser. Fagetikken, som grunnlag for den profesjonelle forventningen som kan stilles til psykologer, skulle fortsatt ivaretas av Psykologforeningen.

Det er derfor vårt psykologfellesskap, og særlig Psykologforeningen, som har eierskap til de etiske prinsippene, og det må kunne legges til grunn at alle foreningens medlemmer kjenner til dem. Men prinsippene må fortløpende fortolkes ut fra konkret praksis. Psykologforeningen har et overordnet ansvar for å markere om vår praksis som psykologer er i strid med de fagetiske forpliktelsene. At brukere og kolleger kan klage på min eller din praksis, er en forutsetning for at foreningen skal kunne ivareta sitt korrigerende og rettledende ansvar.

Aktivisme og banalisering i vår tid

Psykologers deltakelse i offentligheten har gradvis blitt et betydelig praksisområde. Psykologer opptrer i egne eller hverandres podkaster og på sosiale medier. De samarbeider med oppdragsgivere med ulike agendaer og oppmerksomhetsbehov, ofte i kombinasjon med partenes aktivistiske og økonomiske interesser. Også i redaksjonsstyrte medier har «Psykolog uttaler …» blitt en markør for mediets seriøsitet. Selv banale uttalelser kan få en aura av faglighet så lenge en psykolog står bak dem.

Det kan være vanskelig for utenforstående å skille mellom hva som er godt faglig begrunnet, og hva som er en tilslørt moralisme. Det uklare skillet ødelegger for kollegaer som presenterer seg med faglig seriøsitet og gir bidrag som har stor informasjonsverdi i det offentlige rom.

Jeg finner privatpraktiserende psykologer som ukritisk promoterer seg selv, sin egen kompetanse og metodiske overlegenhet. Når psykologer eksempelvis i et innlegg på Facebook svever i en hangglider på Voss og tilbyr femten minutters gratis kartleggingssamtale – kan vi da oppfattes som en seriøs profesjon?

Et utilstrekkelig vern

Da psykologene først begynte å innta det offentlige rom, ble den «offentlige og åpne» psykologen applaudert i form av formidlingspriser av sentrale stemmer i Psykologforeningen og andre psykologfellesskap, som Institutt for aktiv psykoterapi (IAP). Men etter mitt syn har psykologrollen ekspandert uten at konsekvensene av å involvere sårbare klienter og allmennhetens reaksjon var tilstrekkelig ivaretatt. Paradoksalt nok, med tanke på at konsekvensetikk er den mest konkrete og viktigste veiledning i våre fagetiske prinsipper for å fremme vår profesjonelle integritet. At fagmiljøet som helhet ikke har vært årvåkne og reagert på den nesten grenseløse utvidelsen av psykologrollen, mener jeg er et tegn på at prinsippene i seg selv ikke er et tilstrekkelig vern for uetisk opptreden. Det krever også en aktiv overvåking av om konkret praksis understøtter den tilliten vi alle trenger.

Det siste året har en kjent psykolog fått begrenset sin autorisasjon av Helsepersonellnemnda. Den og andre saker har utløst svært alvorlige spørsmål som angår psykologers faglighet og etikk generelt. Diskusjonene som har fulgt, har samtidig avdekket at Psykologforeningen ikke lenger tar stilling til om vår konkrete praksis bryter både med forventet faglighet og en tydelig fagetisk standard, noe FERs ulike innlegg i Psykologtidsskriftet det siste året etter mitt syn eksemplifiserer. Min oppfatning er at det ut fra dette er fritt frem for psykologer, med mindre det er snakk om lovbrudd som må håndteres av Helsepersonellnemnda. Fagetiske spørsmål virker i realiteten å være overlatt til sosiale medier med enkeltpersoners saklige, så vel som usaklige, innlegg og kommentarer. Det er uverdig og svekker vår fagpolitiske posisjon.

Ansvaret tilhører flere

Det er selvsagt den enkelte psykologs ansvar å se til at praksis er i tråd med de fagetiske forventningene som skal definere vår profesjonalitet. Men det er naivt å forvente at fagetikk kan forvaltes og ivaretas uten at ansvaret tas på alvor av flere aktører i fellesskap.

Universitetene må ta sin del av ansvaret ved å sikre at fagetisk forståelse bakes inn gjennom hele studieløpet, slik at studentene gis anledning til å forstå at fagetikk er praksis. Også spesialistutdanningene har et stort handlingsrom og ansvar overfor psykologer tidlig i sin karriere.

Psykologtidsskriftet har stor autoritet for medlemmene gjennom sitt redaksjonelle ansvar, og kunne med fordel rettet et større kritisk søkelys på fagetisk problematisk praksis med undersøkende journalistikk.

Men mest av alt er det Psykologforeningen, Sentralstyret og FER som står nærmest å ta et tydelig ansvar.

Vår fagetiske oppmerksomhet ble, etter mitt syn, svekket da Psykologforeningens landsmøte i 2022 tok bort den kontradiktoriske klageordningen som FER tidligere var satt til å forvalte. Å klage uten å få svar på om klagen er relevant, har liten verdi for en klager. Derved falt den viktige tilbakemeldingen til den enkelte psykolog bort. Hva verre er, fremstår fraværet av en reell klagemulighet som et signal på at profesjonen ikke tar sitt fagetiske og faglige ansvar alvorlig.

Foreningens stemme uteblir

Det vil alltid finnes psykologer som forsøker å utvide praksisfeltet og trå inn på nye, alternative arenaer uten å være bundet av profesjonelle grenser. Dette bidro etter mitt syn til at landsmøtet vedtok å fjerne FERs kontradiktoriske klageordning. Dessuten hadde FER lenge vært overbelastet med klager på barnesakkyndiges arbeid. Oftest var klagende part misfornøyd med den sakkyndiges konklusjon, uten at det egentlig var spørsmål om fagetikk. Ettersom Barnesakkyndig kommisjon (BSK) nå kvalitetssikrer alle sakkyndige rapporter, vil partenes motiv for slike klagesaker til FER ha falt bort. Når det er sagt, er det verdifullt for arbeidsområdet om sakkyndiges praksis kan klages inn og vurderes opp mot fagetiske forpliktelser. Et arbeidsområde som mer enn andre har så omfattende innvirkning på menneskers liv.

Min påstand er at nåværende FER ikke fyller sitt mandat. Rådet har vedvarende unngått å kommentere eksponerte hendelser og praksis som utfordrer vår profesjonelle integritet. Av den grunn bør Sentralstyret i inneværende landsmøteperiode problematisere konsekvensene det kan få for profesjonens anseelse og tillit at foreningens stemme uteblir. Sentralstyret kunne også, i lys av de siste års avsløringer, ta i bruk sin rett til å ekskludere medlemmer for å markere hvor grensene for medlemskap går.

Fagetikk er praksis, ikke proklamasjoner. Som i 1970 er tydeliggjøring av psykologers fagetiske ansvar, nettopp som praksis, nødvendig for at vi fortsatt skal kunne hevde vår plass som helsepersonell, som sakkyndige og som betydningsfulle for sosial utvikling.

I vår tid trengs faglig integritet mer enn noen gang. Det krever felles innsats der åpenhet for kritikk er en grunnverdi.