Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I et debattinnlegg kritiserer Helge Holgersen (2026) Psykologforeningen for å komme med det han mener er grunnløse krav til statsbudsjettet. Det er bra at utspillet vårt skaper debatt. Men vi er ikke enige i premisset til Holgersen.

Viktig del av velferdstilbudet

Når psykiske plager og lidelser i befolkningen er en av de største folkehelseutfordringene vi har, og årsak til store deler av sykefravær, uføretrygd og utenforskap, skulle det bare mangle at de kommunale helse- og velferdstjenestene tilbyr forebyggende og behandlende hjelp. Primærhelsetjenestene er forventet å ivareta hele befolkningens helsebehov med mindre alvorlighet tilsier at rett til helsehjelp i psykisk helsevern er nødvendig. Da bør også psykologers kompetanse være en viktig del av det kommunale velferdstilbudet med sin høye kompetanse på å forebygge og behandle psykiske plager og lidelser.

Ikke all psykisk lidelse kan forebygges, og vi trenger gode tilbud med tilstrekkelig kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Samtidig mener vi at samfunnet gjør klokt i å investere i forebygging av psykisk lidelse og behandlingsbehov. Derfor mener vi at lavterskeltilbudet må styrkes i alle kommuner, ikke bare de med sterkest kommuneøkonomi.

Vi vet at psykisk helse blir nedprioritert i mange kommuner, og mener det er nødvendig å sikre at innbyggerne får forutsigbare tilbud etter sine behov. Riksrevisjonen (2026) har pekt på at det er altfor store variasjoner i det som tilbys av psykisk helsehjelp i landets kommuner, og at tilbudet til barn og unge varierer i altfor stor grad (Riksrevisjonen, 2021). Variasjonene gir grunnlag for å satse systematisk.

Øremerking virker

At kravet om øremerking av midler er faglig ubegrunnet, stemmer ikke. I Sintefs evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse fra 2026 dokumenteres det at penger bevilget i de kommunale rammetilskuddene ikke kommer frem til psykiske helsetilbud (Kalseth et al., 2026). Det betyr i praksis at penger som er knyttet til Opptrappingsplanen og skulle gå til styrket psykisk helse eller rushjelp, brukes på andre formål, til tross for de dokumenterte behovene i befolkningen og de store uønskede variasjonene.

Sintef evaluerte øremerkede tilskudd til rekruttering av psykologer i kommunale tjenester i 2017 og 2018. Konklusjonen var tydelig på at det virket. På motsatt side ser vi altså at midler som ikke øremerkes, forsvinner til andre formål, og psykisk helse blir en salderingspost.

Et nødvendig kompetansekrav

Holgersen observerer også helt rett at vi kjemper for å bevare kompetansekravet i kommunene. Kompetansekravet gjelder ikke bare psykologer – tverrfaglighet i primærhelsetjenestene er helt avgjørende for å få gitt tilstrekkelig og helhetlig hjelp. Vi samarbeider både med andre profesjons- og brukerorganisasjoner for å bevare kravet til kompetanse i helse- og omsorgstjenesteloven. Dette gjenspeiles i det nasjonale oppropet «Stopp kompetansekutt» som Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) satte i gang før sommeren.

Målet om psykologer i kommunale tjenester følger av mål helt fra Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008) og systematisk satsing på dette målet fra vekslende regjeringer og storting siden 2009. Dette speiler langvarig deltagelse i samfunns- og tjenesteutvikling.

Vi kommer til å fortsette å kjempe for at alle får den psykiske helsehjelpen de trenger, uavhengig av lommebok og postnummer. Det kan psykologer, beslutningstakere og alle i befolkningen som trenger psykisk helsehjelp nå eller i fremtiden, stole på.