Et selvsentrert mål

Lind viser til en evaluering av tilskuddsordningen for rekruttering av psykologer i kommunale helse- og omsorgstjenester (Kaspersen et al., 2018) og påpeker helt riktig at øremerking av midler førte til at kommunene ansatte flere psykologer. Men selv om øremerkede rekrutteringsmidler gir flere psykologer og følgelig økt tilgjengelighet, er det ikke dermed dokumentert at kommunens befolkning har fått bedre psykisk helse. Jeg synes det er en merkelig og selvsentrert bruk av ordet «virker». Dersom målet er å ansette psykologer, er flere psykologstillinger et relevant resultatmål. Dersom målet imidlertid er bedre psykisk helse, må man vurdere helseutfall av tiltaket.

Da er det vel så interessant å se på andre funn fra den samme SINTEF-rapporten, som blant annet viser til en brukerundersøkelse hvor 35 % av 740 respondenter oppgir å ha mottatt hjelp fra psykolog i kommunen. Halvparten av dem var fornøyd med hjelpen, men hele 30 % var i liten eller i svært liten grad fornøyd. Og mens 38 % mente de hadde fått bedret sin helsetilstand som følge av hjelpen, mente like mange at de ikke hadde bedret helsetilstanden (Kaspersen et al., 2018, s. 12).

Så hva er det egentlig som virker? Hva er målet vi ønsker å oppnå?

Profesjonspolitisk forkledning

Troen på psykologers fortreffelighet hjemsøker vår tid, og synes å hindre en erkjennelse av at mange psykologer ikke nødvendigvis betyr bedre tilgang på reell hjelp. Når Lind skriver at Psykologforeningen vil «fortsette å kjempe for at alle får den psykiske helsehjelpen de trenger», er det etter mitt syn profesjonspolitikk forkledd som omsorg.

Psykologforeningens interesser er ikke uten videre identiske med befolkningens interesser. Å skjule et profesjonskrav om å sikre psykologkompetanse i det kommunale velferdstilbudet i formuleringer om psykologenes «høye kompetanse på å forebygge og behandle psykiske plager og lidelser» er dårlig retorikk. Formuleringene bidrar til å tåkelegge diskusjonen med selvfølgeligheter. De som er uenige, slik jeg er, er naturligvis like opptatt av retten til likeverdige tjenester og viktigheten av god psykisk helsehjelp til dem som trenger det. Uenigheten gjelder hvilke tiltak som hjelper mest.

Øremerking hindrer lokale beslutninger

Der Psykologforeningen og Lind fastholder påstanden om at øremerking virker, kritiserer den faglig tunge og bredt sammensatte Kommunekommisjonen nettopp å øremerke tilskudd (NOU 2026: 1, s. 5). Kommisjonen mener at øremerking hindrer gode lokale prioriteringer og belaster kommunene med en rekke ekstra kostnader.

Videre vil jeg påstå at det ikke er gitt at forebygging av psykiske lidelser skjer gjennom lovfestede psykologstillinger eller lett tilgjengelige lavterskeltilbud. Satt på spissen: En mann med betydelige søvnvansker på grunn av gjeldsproblemer og risiko for å miste familiens bolig på tvangssalg vil trolig ha større behov for gratis gjeldsrådgivning i kommunen enn støttesamtaler hos en psykolog.

Og det finnes trolig en større helsegevinst i å prioritere kompetanse og bemanning i kommunenes barnehager enn å legge til rette for at foreldre får snakke med en kommunepsykolog om sine bekymringer for om barn har det bra nok i en mangelfull barnehage.

Poenget med lokaldemokrati er at innbyggerne, og ikke Psykologforeningen, skal kunne vurdere om den neste millionen gir større helsegevinst i barnehagen enn i en psykologstilling.

I en presset økonomisk situasjon må kommunene foreta prioriteringer. Psykologprofesjonen har ikke monopol på det forebyggende og helsefremmende arbeidet. Å satse på utviklingsstøttende oppvekstmiljø som gode barnehager og skoler og verdifulle fritidstilbud er etter mitt syn en mer hensiktsmessig forebyggingspolitikk enn å påtvinge kommunene psykologer og lavterskeltilbud som kanskje ikke hadde vært nødvendig om kommunene fikk prioritert fritt.

Lovkravet bør reverseres

Psykologforeningen kan juble over å ha dokumentert at øremerking kan skaffe kommunene flere psykologer. Eller rettere sagt: juble over at psykologene har fått flere stillinger å velge mellom og gode forhandlingskort overfor små kommuner som sliter med rekrutteringen.

Psykologforeningen kan imidlertid ikke stadfeste at lovkravet fører til bedre helse blant innbyggerne enn andre gode tiltak, ei heller at veien til bedre folkehelse og forebygging av helseplager går via psykologenes kompetanse. Tvert imot kan lovkravet sette kommuner i en situasjon der andre viktige tiltak må vike.

Jeg mener derfor kravet om å lovfeste psykologer i kommunene er en dårlig idé som burde reverseres, og at kommunene selv er best egnet til å vurdere midlene som kan føre til at målet om gode og likeverdige helsetjenester nås.

Hvis Psykologforeningens svar på alle spørsmål er «flere psykologer», tror jeg de bør stille andre spørsmål.