Forståelse og kommunikasjon

Å definere psykiske lidelser som «hjernesykdommer» kan hindre oss fra å se menneskelig atferd som kommunikative, meningsbærende ytringer. Jeg har arbeidet med mennesker som har forsøkt å ta sitt eget liv. Noen av dem hadde et åpenbart dødsønske, men de fleste brukte selvmordsforsøket som et desperat siste rop om hjelp. Pasientene hadde som regel blitt møtt med en reduksjonistisk holdning der alt handlet om å forstå handlingen som irrasjonell, å finne en diagnose og å etablere et regime som skulle forhindre at vedkommende gjorde et nytt forsøk (regimer som ofte mislykkes). Men når jeg og mine kolleger slapp til med vår tilnærming – og fikk snakket fortrolig over tid med dem – kom det alltid frem historier om tap, svik, grensekrenkelser, omsorgssvikt og/eller vold.

I slike samtaler er skillet mellom psykologi og biologi underordnet. Det viktige er å gjenopprette troen på at det mennesker gjør mot seg selv og andre, er kommunikasjon, som vi ikke nødvendigvis bare skal passivt godta, men som vi skal prøve å forstå. Å oppnå nødvendig fortrolighet i relasjonen og innsikt i pasientens livshistorie tar tid og krever holdninger og ressursbruk i psykisk helsevern som vi fratas mulighet til å argumentere for hvis psykiaterforeningens «hjernesykdom»-retorikk vinner frem.

Fritak for andres smerte

Menneskebarnet er helt fra starten i mors liv omgitt av en kommunikativ verden (Trevarthen & Aitken, 2001). Mennesket søker fra første sekund ikke bare omsorg og beskyttelse, men en samtalepartner – medmennesker som ser og anerkjenner det lille barnet som en intensjonell og kommunikativ utgave av arten. Blir vi mennesker møtt slik gjennom livet, kan selv de forferdeligste ting rommes, gjennomleves og tåles, men bare ved at våre medmennesker ser og forstår våre reaksjoner som et kommunikativt uttrykk. Forutsetningen for å forstå et annet menneske i dyp krise og emosjonell nød skjer gjennom (hermeneutisk) fortolkning og ved å slippe smerten til i en selv. Definerer du medmenneskers strev som uttrykk for «hjernesykdom», kan du som hjelper lettere frita deg selv fra å kjenne den Andres smerte.

Psykiaterforeningens forsøk på å redusere menneskelig smerte og lidelse til «hjernesykdommer» er skrekkelig og provoserende fordi det etter mitt syn nuller ut denne helt evolusjonært grunnleggende medmenneskelige kommunikative egenskapen vi som fellesskap trenger for å kunne overleve som art, kultur og samfunn. Mennesker som viser en type atferd forenlig med kriterier for psykiske lidelser, har ikke primært en «hjernesykdom», men har i sin fortvilelse ingen annen måte å kommunisere sin smerte på.

Fagfolk som skal forsøke å hjelpe dem, bør i større grad læres opp i å fortolke og forstå menneskelig atferd som kommunikasjon og ikke bare trenes i å lete inni hjernen etter tegn på sykdom.