Når mistanken blir en vane

Immanuel Kant mente at mennesket aldri skal behandles kun som et middel, men alltid også som et mål i seg selv (Kant, 1993). Det kategoriske imperativ løser ikke alle fagetiske dilemmaer. Det gjør oss ikke ferdige med skjønn. Likevel minner Kant oss om noe som profesjoner aldri bør miste av syne: Noen grenser kan ikke gjøres avhengige av popularitet, medieformat, terapeutens selvforståelse eller gode intensjoner.

Aristoteles ville ha formulert det annerledes. For ham handlet etikk om karakter, dømmekraft og praktisk klokskap, fronesis (Aristoteles, 1999). Det etiske mennesket lærer å se hva situasjonen krever. Det er en god beskrivelse av mye klinisk arbeid. Samtidig er ikke Aristoteles relativist. Dømmekraften peker mot noe. Den peker mot det gode liv, mot rett handling, mot en form for moralsk dannelse.

Alasdair MacIntyre skrev i After Virtue at moderne moralsk språk ofte består av fragmenter fra tradisjoner vi ikke lenger deler (MacIntyre, 2007). Vi bruker fortsatt ord som ansvar, verdighet, integritet og rettferdighet. Ordene lever videre. Spørsmålet er om forpliktelsen bak dem gjør det.

Det spørsmålet treffer psykologprofesjonen ganske godt nå.

Den postmoderne prestestemmen

Jeg blir stadig mer skeptisk til den litt overlegne tonen som kan oppstå når noen ber om tydeligere fagetiske grenser. Som om ønsket om normer avslører en svakhet. Som om den som etterlyser retningslinjer, egentlig lengter tilbake til en autoritet som kan tenke for ham.

Det er en billig måte å vinne debatten på.

Den postmoderne prestestemmen moraliserer sjelden åpent. Den sier ikke: «Jeg er mer etisk enn deg.» Den sier heller: «Dette er nok mer komplekst enn du fremstiller det.» Eller: «Vi må tåle forvirringen.» Eller: «Tydelige regler kan gi falsk trygghet.» Alt dette kan være sant. Likevel kan ordene brukes til å gjøre motparten liten: rigid, engstelig, autoritetsavhengig, for lite moden til å leve med uklarhet.

Men det er ikke mindre moraliserende av den grunn. Det er bare mer indirekte, mer uærlig og mindre angripelig.

Fellesskapsspråket overlates til andre

Den pågående debatten om fagetikk er ikke bare en intern profesjonsdebatt blant norske psykologer, den er symptomatisk for tiden vi lever i.

Når felles normer svekkes, oppstår et tomrom. Det tomrommet blir fylt. Noen fyller det med marked, noen med identitet, noen med nasjon, noen med ren makt. Den som tror at normspråket kan avskaffes, tar feil. Det kommer alltid tilbake, ofte i hardere former.

Når liberale og demokratiske fagmiljøer ikke klarer å formulere tydelige normer, overlates normspråket til dem som bruker det mest brutalt. Da blir det de mest identitetstunge, mest autoritære eller mest høylytte kreftene som får definere hva fellesskap betyr.

Ordene finnes allerede

Når psykologer tar med klienter, tidligere klienter, private opplysninger, sårbare mennesker eller terapeutiske relasjoner inn i medieproduksjon, burde ikke profesjonen trenge å begynne helt på nytt. Når psykologtittelen brukes til å gi tyngde til svakt funderte påstander, konspirasjonstenkning eller spekulative fortellinger, holder det ikke å vise til at fagetikken er vanskelig.

Den er vanskelig. Men ikke hele tiden.

Det postfaktiske klimaet gjør dette enda mer alvorlig. I USA har sannhet i økende grad blitt behandlet som lojalitet. Fakta blir stammemarkører. Det som er sant, blir mindre viktig enn hvem sannheten tjener. Harry Frankfurt beskrev i On Bullshit en form for tale som er mer likegyldig til sannhet enn den rene løgnen (Frankfurt, 2005). Løgneren vet i det minste at sannhet finnes. Bullshitteren bryr seg mindre.

Det er en farlig tilstand for et demokrati. Det er også en farlig tilstand for en profesjon.

Tydelige normer kan beskytte pasientene. De kan beskytte offentligheten. De kan også beskytte psykologer mot egne dårlige vurderinger. Profesjoner har regler nettopp fordi enkeltpersoners skjønn ikke alltid er nok.

Fagetisk råd har rett i at etikk ikke kan reduseres til regler. Det er ingen uenighet der. De som etterlyser tydeligere retningslinjer, ber om noe annet: at profesjonen ikke skal gjøre seg hjelpeløs når det åpenbart problematiske skjer på åpen scene.

Ut av tåkeheimen

Fagetisk råd bør hjelpe profesjonen ut av den postmoderne tåkeheimen, ikke dypere inn i den. Vi trenger et råd som klarer å si at fagetikken er vanskelig, samtidig som noen handlinger er gale.

Hvis det oppleves for hardt, sier det kanskje noe om hvor lenge vi har vent oss til at profesjonsetikk skal formuleres med puter rundt kantene.