Viktig profesjonsetikk

Det er helt nødvendig å ta på alvor at mange stipendiater sliter med høy arbeidsbelastning, uklare forventninger og psykisk helse. Internasjonale undersøkelser viser gjennomgående økt forekomst av stress, søvnproblemer, angst og depressive symptomer blant doktorgradskandidater (se for eksempel Friedrich et al., 2023). Det er ikke vanskelig å se hvorfor: midlertidighet, høye prestasjonskrav, stor frihet og et system der den enkelte ofte står veldig alene i møte med store faglige og personlige forventninger. Personalansvaret og prosjektansvaret er også ofte delt og kan gi utydelig ledelse overfor stipendiaten.

Når stipendiater brukes som «billig arbeidskraft» til oppgaver som verken er faglig utviklende eller avtalt, eller når de settes i forskningsetisk skvis mellom lojalitet og integritet, er det ikke bare ubehagelig – det er brudd på regelverk og grunnleggende profesjonsetikk. Det samme gjelder publisering: Forfatterskap og kreditering skal følge etablerte retningslinjer, som Vancouver-reglene, nettopp for å sikre ryddighet, transparens og rettferdig anerkjennelse av arbeid. Universitetene trenger arbeidsavtaler som i enda større rad speiler arbeidet som forventes av stipendiater, og tydeliggjør at faglige konflikter skal kunne tas opp med personalleder – ikke bare med prosjektleder eller veileder. Slik sikres uavhengige kanaler der det går an for stipendiater å varsle uten å risikere karrieren.

Et sammensatt bilde

Samtidig er det viktig å skille mellom reell utnyttelse og meningsfullt, karrierefremmende arbeid. Mange stipendiater har også gode erfaringer: veiledere som stiller opp, kollegaer som løfter, fagmiljø som tar psykisk helse og arbeidsbelastning på alvor. For oss på Klinisk fagavdeling ved Universitetet i Oslo er dette noe vi forsøker å jobbe systematisk med: Nye stipendiater møtes med tydelige onboardingsrutiner og fadderordninger som skal gjøre overgangen inn i forskerrollen enklere. De inviteres inn i fagmiljøet fra start, både gjennom avdelingsmøter, medarbeidersamtaler og egne stipendiatmøter. Undervisning, prosjektarbeid og fagfellearbeid kan være viktig del av en forskerutdanning – så lenge det skjer frivillig, med nødvendig opplæring, og innenfor tydelige rammer for etikk, faglig uavhengighet og respekt for stipendiatens prosjekt og arbeidsavtale.

Jeg savner en tydeligere anerkjennelse av at bildet er sammensatt. Den ensidige fortellingen om stipendiatlivet som et liv i permanent utnyttelse kan ha noen uheldige bivirkninger: Den kan skremme potensielle søkere, og den kan bidra til at stipendiater som faktisk trives, føler at deres erfaringer ikke er legitime, eller til at de får dårlig samvittighet for ikke å ha «skjønt» hvor dårlig de egentlig har det. Samtidig kan de negative beskrivelsene gjøre det vanskeligere å fange opp dem som virkelig sliter, fordi alt ubehag blir forstått som «normalt» og uunngåelig.

Viktig opprydning

Om vi skal ta både arbeidsmiljø og psykisk helse på alvor, tror jeg vi som tilhører universitetsmiljøene, trenger en mer nyansert samtale.

For meg handler problemstillingene om to ting samtidig: Vi må tørre å kalle ukultur, maktmisbruk og utnyttelse for nettopp hva det er. Vi må trekke en klar grense mellom det som er reelt karrierefremmende arbeid, og det som bare er gratisarbeid kamuflert som «muligheter». Og mens vi rydder opp, bør vi løfte fram miljøene som fungerer godt – der veiledere tar ansvar, stipendiater behandles som kollegaer, og det går an å ta en doktorgrad uten å bli syk på veien.

For mange er ph.d.-løpet en krevende, men også faglig utviklende og meningsfull periode. Jeg mener det er fullt mulig å arbeide for strukturelle forbedringer og bedre vern av stipendiatene, uten å redusere dem til ofre eller «au pairer». Det vi trenger, er et system som forebygger utnyttelse og legger til rette for at flere kan gjennomføre doktorgraden på en måte som er forenlig med god helse og faglig stolthet – og som gir rom for nysgjerrighet, fordypning og arbeidsglede.