Kvalitet må undersøkes begge steder

Holgersen spør hvor mange private pasienter som blir bedre, hvor mange som avslutter fordi behandlingen ikke hjelper, og hvor mange som blir værende i lange behandlingsforløp uten tydelige mål.

Det er gode spørsmål. Men hvordan måles tilsvarende i det offentlige?

Hvor mange pasienter avsluttes uten tilstrekkelig bedring? Hvor mange faller ut av behandling? Og hvordan skiller vi mellom forløp som avsluttes fordi det er klinisk riktig, og forløp som avsluttes på grunn av et system med begrenset kapasitet og stadig nye pasienter som venter på hjelp?

Mangelfull dokumentasjon er heller ikke forbeholdt privat praksis. Som privatpraktiserende psykolog gjennomgår jeg jevnlig journalmateriale fra offentlige tjenester. Jeg ser gode journaler, men også journaler med betydelige hull, mangelfulle vurderinger og sparsomme konsultasjonsnotater.

Det betyr selvsagt ikke at offentlige helsetjenester generelt har dårlig kvalitet. Men akkurat det er poenget: Enkelteksempler på svikt i det private bør ikke brukes som uttrykk for kvaliteten i private tjenester som helhet.

Hvem hjelper de private?

Holgersen spør hvor mange mennesker som bruker store summer på privat behandling som kanskje ikke hjelper.

Jeg ønsker å legge til et annet empirisk spørsmål:

Hvor mange mennesker får hjelp i privat psykisk helsevern som ellers ville ha stått uten behandling?

Mange oppsøker ikke privat psykolog fordi de har spesielt god råd eller prinsipielt foretrekker private helsetjenester. De kommer fordi de har forsøkt å få hjelp i det offentlige og fått avslag, noen gjentatte ganger.

De er ikke nødvendigvis friske. De er bare ikke vurdert som «syke nok» til å prioriteres innenfor kapasiteten som finnes.

Hva hadde skjedd dersom disse menneskene ikke hadde hatt muligheten til å oppsøke privat hjelp?

Hvor mange ville ha gått måneder eller år uten behandling? Hvor mange ville ha fått større funksjonsfall eller blitt sykmeldt? Hvor mange ville senere kommet tilbake til det offentlige helsevesenet med et større hjelpebehov?

Det vet vi heller ikke.

Hvis vi ønsker mer kunnskap om private psykiske helsetjenester, bør vi derfor ikke bare undersøke kostnader, behandlingslengde og negative utfall. Vi bør undersøke hvilken hjelp som faktisk gis, hvem som mottar den, og hvilken betydning privat behandling kan ha for den samlede belastningen på helsetjenesten.

Private helsetjenester kan selvfølgelig ikke brukes som argument for å akseptere manglende offentlig kapasitet. Tilgang til nødvendig helsehjelp bør ikke avhenge av størrelsen på bankkontoen. Men så lenge mennesker faller mellom nivåene i dagens system, bør vi være nysgjerrige på hvilken rolle private psykologer fyller.

Vi trenger hverandre

Jeg ønsker mer kvalitetssikring og forskning på behandlingsutfall, men den samme nysgjerrigheten må rettes mot alle tjenester som tilbyr og gir psykisk helsehjelp.

Offentlige og private virksomheter burde ikke være motstandere. Vi møter mange av de samme menneskene. Vi henviser pasienter til hverandre og overtar pasienter fra hverandre. Når en pasient i privat behandling trenger et høyere omsorgsnivå, er vi avhengige av det offentlige. Når mennesker ikke får et tilbud i det offentlige, søker mange hjelp privat.

Private psykologtjenester er en viktig del av behandlingstilbudet. Derfor bør vi som fagmiljø være bevisste på hvordan vi omtaler hverandre. En generell skepsis eller mistillit til privatpraktiserende psykologer kan bidra til å skape tvil hos mennesker som allerede står i en sårbar situasjon og vurderer om de skal oppsøke hjelp. Kritikk av svak praksis er nødvendig, men den bør være konkret og begrunnet – ikke utvikle seg til mistillit til en hel del av profesjonen.

Vi burde løfte, lære av og stille krav til hverandre – og være samarbeidspartnere. Kanskje til og med hverandres beste venner.

Kritiser gjerne privat praksis der kritikk er berettiget. Still krav og undersøk kvalitet. Men gjør det samme med det offentlige.

Pasientene er ikke tjent med en debatt om hvem som er «best», offentlig eller privat. De er tjent med at vi undersøker hva som faktisk virker, hvem som faktisk får hjelp, hvem som faller mellom stolene – og hvordan vi sammen kan bygge psykiske helsetjenester der færre mennesker står alene når de trenger oss.