En ramme av troverdighet

Schevig gir kontroversielle synspunkter en plass i offentligheten. Det kan være verdifullt, for når forestillingene kommer frem, kan de undersøkes, utfordres og diskuteres.

Men det er forskjell på å gi noen en plattform og å gi dem en ramme av troverdighet, slik jeg oppfatter at Schevig gjør når hun henviser til egen profesjonstittel og fagterminologi, og samtidig lar udokumenterte påstander stå uimotsagt. Hvem som inviterer til samtale, hvordan den gjennomføres, og hvilke spørsmål som stilles – og ikke stilles – påvirker lytterens forståelse. Når Schevig eller gjestene formidler alvorlige påstander med stor sikkerhet, må det være tydelig for lytteren hva grunnlaget for dem er.

Et eksempel er i episode 83 av podkasten, utgitt 5. januar 2026 (Schevig, 2026a). I en samtale om endringer i sivilbeskyttelsesloven sier Schevig at «regjeringen gir seg de samme fullmaktene som Hitler hadde». Litt senere hevder hun at norsk presse har «desinformert oss» om Trump, og beskriver negativ medieomtale av ham som «en form for propaganda hvor du bevisst manipulerer folk». Videre sier hun: «Altså rent psykologisk, som psykologspesialist, så skjønner jeg jo det, at du, du blir jo påvirket.»

Sannheten tåler spørsmål

Når påstander i tillegg blir stående uimotsagt, opplever jeg at Schevig låner bort sin troverdighet som fagperson til gjestene som fremmer dem. Det mener jeg kommer tydelig frem når Schevigs podkast-gjest i nevnte episode omtaler motpartens måte å opptre på som «definisjonen på psykopati». Schevig svarer bekreftende, og følger opp med hvordan hun selv opplever å bli fremstilt: «at det er jeg som er den farlige». Samtidig fremstiller hun seg selv som den som «ønsker å ha åpne samtaler med alle». I podkastens introduksjon sier hun at hun har et mål om å «bringe mennesker nærmere hverandre».

Psykologfaglig kunnskap kan bidra til å utvide forståelsen av fenomener som diskuteres. I Schevigs podkast opplever jeg i stedet at psykologisk språk ofte brukes til å definere hvem som manipulerer, hvem som er offer for manipulasjonen, og hvem den redelige part er. En slik dynamikk kan forsterke polarisering, slik Kristin Lyse beskriver i Etikkpanelet med henvising til psykoanalytikeren Robert Douglas Hinshelwood (2023). Med andre ord kan Schevigs fremgangsmåte virke mot hennes uttalte mål om åpenhet og å bringe mennesker nærmere hverandre, og i stedet føre til økt splittelse og devaluering av meningsmotstandere.

Når kritisk tenkning blir ukritisk

Et samfunn trenger rom for systemkritikk, uenighet og ubehagelige spørsmål. Vi vet at misbruk av makt skjer, også i offentlige instanser som barnevernet. Feilinformasjon forekommer, også i redaktørstyrte medier. At påstander høres usannsynlige ut, betyr ikke nødvendigvis at de er usanne. Å utfordre etablerte sannheter bidrar til å drive samfunnet fremover.

Samtidig er det et paradoks dersom et ønske om å styrke evnen til å tenke kritisk ender med forklaringer det blir vanskelig å stille spørsmål ved. Jakten på sannhet kan bli ukritisk når den kritiske tenkningen bare rettes mot andres forklaringer – og ikke ens egne.

I vitenskapelig tenkning svekkes en teori når det fremkommer bevis som taler imot den. Når en forklaringsmodell blir selvbekreftende, kan imidlertid både det som støtter den, og det som motbeviser den, tolkes som tegn på at den er riktig. Da forsvinner muligheten for korreksjon.

Schevig sier at målet med podkasten er å utvide ytringsrommet. Det innebærer etter mitt skjønn ikke at påstander skjermes fra kritiske spørsmål. Når kritiske spørsmål rammes inn som en begrensning av ytringsfriheten (Schevig, 2026b), flyttes lytterens oppmerksomhet bort fra selve påstanden og over til narrativet om at ytringsfriheten er truet.

Den vanskelige oppgaven

En forklaring beskriver ikke bare virkeligheten, den gir oss også en måte å organisere den på. Å gi slipp på en forklaring kan derfor bety å miste en følelse av sammenheng. «Er vi godt nok rustet til å tåle hjelpeløshet og mangel på kontroll, nederlag og skuffelser for «vår sak» uten å skylde på andre og benekte realitetene?» spør Lyse. Å søke sannhet innebærer å tåle usikkerhet.

Kanskje ligger den virkelige utfordringen i å skille mellom saklig kritikk og den som fungerer som forsvar mot egen usikkerhet. En påstand som er sann, tåler å undersøkes. Å stille spørsmål er ikke det samme som å avvise. Tvert imot kan det være slik påstanden tas på alvor.

«Det at jeg har et åpent sinn, blir jo sett på som en fare for demokratiet», sier Schevig (2026a). Jeg mener vi må kunne la mennesker komme til orde, lytte til dem og samtidig undersøke det de sier. Også når det er vår egen forklaring som står på spill. Det er en slik epistemisk ydmykhet jeg savner i måten Schevig bruker podkasten på. For kritisk tenkning retter seg ikke bare mot andres forestillinger, men åpner også for at man selv kan ha misforstått.