Noe går tapt

Den allmennpsykologiske foreningen synes ikke å se psykologers arbeid i en større samfunnsmessig sammenheng hvor det er knapphet på økonomiske ressurser. God kommunal ressursbruk handler om å vurdere det en psykolog kan bidra med alene, mot den helsegevinsten kommunen kan miste når pengene øremerkes psykologstillinger og lavterskeltilbud, og ikke kan brukes på barnehager, eldreomsorg eller rassikring av skolevei. Man har ikke tjent noe før man undersøker om man samtidig har tapt. Flere psykologer og mer psykologi må uunngåelig bety mindre av noe annet.

For meg er det forstemmende å se at en allmennpsykologisk forening fremstår så frakoblet den økonomiske virkeligheten som kjennetegner stort sett hele Kommune-Norge; kommuneøkonomien er under press, og strenge prioriteringer er påkrevd. Vurderingene rundt og redegjørelsen av hvor midlene kan anvendes best for å oppnå mest helse for pengene, er ikke først og fremst et psykologfaglig spørsmål, men et lokalpolitisk samfunnsspørsmål.

Uholdbar eufori

Debatten startet med mine innvendinger mot bruk av øremerkede midler. Verken Norsk forening for allmennpsykologi eller Psykologforeningens president (Lind, 2026) synes å ta innover seg at øremerkede midler til psykologer tar penger fra andre tiltak. Jeg har vansker med å tro at en slik eufori på vegne av profesjonens fortreffelighet og store betydning er holdbar i lengden.

Jeg mener at det å påtvinge kommuner tiltak og kompetansekrav springer ut av en profesjonspolitisk agenda, og undergraver betydningen av andre faggrupper og behovet for lokale prioriteringer.

Psykologer burde unngå den slags profesjonsnarsissisme.