En kunstig motsetning

Holgersen setter lavterskeltilbud og hjelp til mennesker med alvorlige psykiske lidelser opp mot hverandre. Det er en kunstig motsetning. Lavterskel er en arbeidsform i kommunen og betyr ikke milde vansker og lite syk, eller kortvarig hjelp. Lav terskel handler om hvordan hjelpen organiseres og gjøres tilgjengelig, ikke om hvem som skal få den. For mennesker med alvorlige og sammensatte vansker kan nettopp fleksibel tilgang, kontinuitet og muligheten til å få hjelp uten omfattende henvisningsprosesser være avgjørende.

Han har imidlertid rett i at tilgjengelige tjenester ikke automatisk når dem med størst behov. Men omfattende søknadsprosesser, krav om henvisning og lang ventetid – slik realiteten er i mange tjenester – kan også skape sosial ulikhet. For mennesker med lav helsekompetanse, begrensede ressurser eller sammensatte vansker kan slike barrierer være særlig krevende. Løsningen er ikke høyere terskler, men tilgjengelige tjenester som også arbeider aktivt for å nå dem som ikke selv oppsøker hjelp.

Psykologkompetanse trengs

Å foreta prioriteringer, som Holgersen etterlyser, krever kompetanse. Å skille mellom forbigående vansker og begynnende alvorlig sykdom, vurdere risiko og identifisere hvem som trenger spesialisert hjelp, er krevende faglige oppgaver. Vi mener at psykologkompetanse ikke er en konkurrent til god ressursbruk, men en forutsetning for den.

Psykologkompetanse handler også om langt mer enn individuell utredning og behandling. Holgersen ser ut til å glemme at grunnutdanningen vår gir oss kompetanse til å veilede og gi faglig støtte til andre tjenester, i tillegg til kunnskap om systemarbeid. Den psykologfaglige forståelsen for alle de bronfenbrennerske lagene gir en kompetanse til å prioritere innsats og nivå av psykisk helsehjelp. Spørsmålet er derfor ikke bare hvor mange innbyggere psykologen behandler, men hvordan kompetansen styrker kommunens samlede hjelpetilbud.

Øremerking til helse

Etter Holgersens syn er det ikke faglig begrunnet hvorfor det å øremerke finansieringen av lavterskeltilbud og sikre psykologkompetanse i kommunene kommer innbyggerne til gode. Vi undrer oss over om han er kjent med hvordan frie midler brukes i Robek-kommunelandskapet. Vi vet at frie midler i praksis fører til at forebyggende helsetjenester taper i konkurransen mot lovpålagte kjerneoppgaver og stramme budsjetter (Håkonsen & Løyland, 2011). For eksempel er helsesykepleiertjenesten underbemannet, med mange deltidsstillinger, og mange steder finansiert av årlige søknadsbaserte tilskudd som gir lite stabile tjenester (Actis, 2023; Hofstad, 2025; Lassemo & Melby, 2020).

Vi er derfor for øremerking av midler, fordi vi er bekymret for at pengene ellers ikke vil komme frem til psykisk helse og rus, slik også Sintef sin evaluering av Opptrappingsplanen viste (Kalseth et al., 2026). Vi forstår kommunenes behov for å gjøre egne prioriteringer, men mener at «myk øremerking» gir stort slingringsmonn innenfor feltet. Kommunene bør kunne velge om de vil styrke forebygging eller tilbud til de sykeste, men ikke kunne bruke pengene på asfalt.

Alvor også i kommunene

En sammenligning av pasientpopulasjonene i kommunale psykiske helsetjenester og spesialisthelsetjenesten finner betydelig overlapp når det gjelder symptomtrykk og funksjonsnivå (Lindberg et al., 2024). Psykologer i kommunen jobber mye med moderate og alvorlige lidelser (Helland et al., 2021), noe som er i tråd med vår erfaring. I kommunene finnes mange innbyggere som ikke klarer å nyttiggjøre seg tilbudet i spesialisthelsetjenesten. De har så store behov at de ikke evner å møte på et kontor, for eksempel ved rus eller skolevegring. Kommunene tar et viktig ansvar for dem.

Hvis vi lykkes på psykisk helse- og rusfeltet, vil gevinsten komme hos fastlegen, barnevern, Nav, og i form av økte skattebetalerinntekter til kommunen. Tidlig innsats er noe av det mest samfunnsøkonomisk fornuftige en kommune kan drive med, se bare til psykolog og nobelprisvinner i økonomi, James Heckman, som har dokumentert hvordan tidlig innsats i fosterlivet er det tiltaket som gir desidert best kost-nytteeffekt.

En kommune som kutter i tidlig innsats, kan få kostnadstunge forløp senere. Lite er så dyrt for en kommune som institusjonsplasseringer i barnevern eller å bemanne en bolig, opp mot 14 millioner årlig. Vi vil mene at det er faglig uforsvarlig å ikke satse på kompetanse i kommunene og på kommunale tilbud med lav terskel. Riksrevisjonens rapport fra april i år viser enorme forskjeller ulike steder i landet når det gjelder lovpålagte tjenester for barn og unges psykiske helsetilbud både i kommunen og spesialisthelsetjenesten, men størst er forskjellen mellom kommuner (Riksrevisjonen, 2026). Samtidig viser SINTEF sin følgeforskning at forskjeller i ADHD-diagnostisering langt på vei følger de geografiske forskjellene som Riksrevisjonen kartla. Der hvor det finnes godt etablerte tjenester til barn og unge i førstelinjen, der er det også lavest forekomst av ADHD-diagnostisering (se Eriksen, 2026).

Vi må ordne køen

For å lykkes med mer treffsikre tiltak trengs etter vårt syn kompetanse til å prioritere, vurdere, sette i gang tiltak og samordne hjelpen. Da trengs psykologer som kan styrke laget i krevende saker. Effektiv bruk av ressurser innebærer at noen har dybdeforståelse, kan fange opp det alvorlige og gi effektiv hjelp der folk bor, uten høy terskel.