Den trygge basen forsøkes smurt utover steder den ikke hører hjemme.

Problemene løses ikke av å benekte at de finnes.

Det er mulig å arbeide for bedre vern av stipendiatene uten å redusere dem til ofre eller «au pairer».

Profesjoner har regler nettopp fordi enkeltpersoners skjønn ikke alltid er nok.

Stipendiatlivet innebærer blodslit, men også mulighet til å bli best i verden.

Profesjonen må reflektere over og tydeleg formidle den breie kompetansen som ligg i psykologrolla.

Kan det være at stipendiater soler seg i glansen av sin veileder, ikke omvendt?

I møte med kompleksitet er det naturlig å søke mot det entydige. Men tiltakene for å fremme god fagetikk må være formålstjenlige.

«Den flinke pike» har fått et språk, men «Den gode sønn» lever fortsatt i stillhet.

Uten kontinuerlig fagetisk trening visner den fagetiske kompetansen.

Terapirommet trues av samfunnets tempo og kravet om effektivitet i psykisk helsevern.

Stipendiatene er universitetets au pairer. De gjør jobben professorene senere tar æren for.

Spørsmålet er hvordan vi kan delta i den politiske debatten på en god måte, faglig som etisk.

Å ha åpne samtaler er også en del av psykologers samfunnsansvar, og kan gjøres med faglig integritet.

Å sette ytringsfrihet opp mot profesjonsetikk svekker den faglige samtalen.

Fagetisk råd (FER) fremstår defensivt, med en fagetisk visjon formulert i et tungt og høystemt filosofisk språk.

Psykologen bringer også med seg et ubevisst indre liv, der umodne behov og dynamikker bor.

Silje Schevig mener min kritikk av hennes podkast er et forsøk på å håndheve politisk konformitet. Men å kritisere dårlig argumentasjon er ikke å undertrykke dissens.

Ole Jacob Madsen stempler mine gjesters systemkritikk som «konspiratorisk». Jeg mener vi må skille tydelig mellom profesjonsetikk og personlig politisk lojalitet.