Når mediene bygger opp fageksperter til å bli medieyndlinger og offentlige «talspersoner», synes det nærmest uunngåelig at de senere skal rives hardt ned fra pidestallen.

Mitt kandidatur ble aktuelt for sent for valgkomiteen. Her presenterer jeg hvorfor jeg stiller som visepresidentkandidat til landsmøtet.

Britt-Randi Hjartnes Schjødt mener det er viktig å skille saksutredning fra styrearbeid.

Beslutningen om å trekke kandidaturet handler utelukkende om personlige forhold.

Sentralstyremedlem Siri Næs mener Håkon Skard tåkelegger en svært uheldig situasjon for Psykologforeningen.

Christian Grimsgaard har rett i at dialog med primærforeningene er sentralt for Akademikersamarbeidet. Dette samarbeidet er tuftet på det vi er enige om, ikke det vi er uenige om.

Jeg ønsker å korrigere framstillingen som er gitt i saken om forskrivningsrett for psykologer ved Sykehuset Østfold (SØ) i innlegget til Håkon Skard 30. mai.

Vi bør utvikle ny politikk på flere områder, blant annet innen kommunesatsing, privat sektor og for å verne om avtalespesialistordningen.

Reidar Schei Jessen har skrevet juniutgavens tekst om etikk.

Håkon Skard svarer på kritikken fremsatt av sentralstyremedlem Siri Næs.

Psykologforeningens fremtid må ikke bygge på forestillingen om at vi må velge mellom å være samfunnsrelevante og å jobbe med organisering, prosesser og ledelse. Det ene forutsetter det andre.

Vi bør se fremover, ikke bakover, slår Håkon Skard fast. Han ser ut til å mene at medlemmene og Landsmøtet skal ta informerte valg. Da må de vel få tilgang til tilstrekkelig og korrekte opplysninger?

Vi må som forening løfte blikket og se til samfunnets behov. Men luftige målsettinger hjelper ikke hvis de ikke er forankret.

Det er rekordlange køer for å få offentlig psykologhjelp, og en generasjon mister fremtidstroen. I stedet for å finne løsninger krangler kandidatene til presidentvalget ved landsmøtet 2025 om vedtaksparagrafer og utsendingsfrister.

Jeg ble valgt til sentralstyret på landsmøtet i 2019 og trakk meg etter 18 måneder, blant annet fordi jeg opplevde at styret ikke fikk utøve den rollen det burde hatt.

I valgkampen har flere etterlyst tydeligere forskjeller mellom kandidatene. For meg handler forskjellen ikke bare om hva vi mener, men om viljen til å si ifra.

Psykologforeningen har et uforløst potensial til å påvirke norsk helsepolitikk. Da må den imidlertid mobilisere sine medlemmer.

Det norske samfunnet vil ha store omstillingsbehov i de neste årene. Det vil også påvirke oss. Ved å holde fast i våre verdier og samtidig presentere løsninger til samfunnets beste kan profesjonen vår komme styrket ut av de kommende endringene.

Valget engasjerer ikke psykologer flest fordi debatten ikke oppleves relevant. Den mangler et samfunnspsykologisk fokus.

Endringer i foreningens struktur krever et mandat fra Landsmøtet. Vi er bedre tjent med å møte utfordrende tider med nåværende struktur og en felles idé om hvor vi skal.