Når man som skeiv ikke har blitt speilet, gir det mening å oppleve tvil.

Mossige og Tjersland om offentlig styrt spesialistutdanning.

Dersom kompetansekrav fjernes, flyttes risikoen for uforsvarlige tjenester over på innbyggerne.

Klinisk skjønn må i praksis trekke grensene når skillet mellom normalvariasjon og lidelse mangler.

Barn og unge får ikke hjelpen de trenger. Psykologene må engasjere seg i løsningene som foreslås.

Som funksjonshemmet blir jeg sjelden spurt om hva som er mulig om handlingsrommet blir større.

Stereotypier og fordommer mot eldre er seiglivete og preger media, arbeidslivet og rekruttering av psykologer.

Hjelp til eldre nedprioriteres, selv om behandlingen er effektiv.

Diagnostikk er en prosess med mange usikkerhetsmoment. Tre måneders rusfrihet gjør ikke usikre data sikre.

Problemene løses ikke av å benekte at de finnes.

Den trygge basen forsøkes smurt utover steder den ikke hører hjemme.

Det er mulig å arbeide for bedre vern av stipendiatene uten å redusere dem til ofre eller «au pairer».

Profesjoner har regler nettopp fordi enkeltpersoners skjønn ikke alltid er nok.

Stipendiatlivet innebærer blodslit, men også mulighet til å bli best i verden.

Profesjonen må reflektere over og tydeleg formidle den breie kompetansen som ligg i psykologrolla.

Kan det være at stipendiater soler seg i glansen av sin veileder, ikke omvendt?

I møte med kompleksitet er det naturlig å søke mot det entydige. Men tiltakene for å fremme god fagetikk må være formålstjenlige.

«Den flinke pike» har fått et språk, men «Den gode sønn» lever fortsatt i stillhet.

Uten kontinuerlig fagetisk trening visner den fagetiske kompetansen.

Terapirommet trues av samfunnets tempo og kravet om effektivitet i psykisk helsevern.